Jeg har veid 96 kg

Hvorfor er det så viktig for meg å skrive ned hva jeg spiser, vel det begynte for mange år siden da jeg var på mitt største. Jeg var 33 år og veide 96 kilo, med mine 160 cm sier det seg selv at det var en stor belastning på kroppen. Leddene mine verket og det var slitsomt å gå i trapper, jeg pustet og peste og så etter steder å sette meg hele tiden. 

Jeg har egentlig ikke vært glad i å bli fotografert, men det hender at andre har fått inn et blinkskudd. Da jeg fikk se bilder fra årene 2000-2003 innså hvor stor jeg hadde blitt og da tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe, om ikke for meg så for barna mine.

På bildet over ser dere bilder av meg med 11 års mellomrom, hvorfor 11 år, vel det er veldig tilfeldig, bildene dukket opp sånn plutselig ved rydding. På bildet under er jeg 32 år, tre år etter at jeg fikk diagnosen diabetes og mulig på mitt største.

Jeg var relativ ung da jeg fikk diabetesen, 29 år, så ble jeg ble behandlet med insulin som en type 1 diabetes. Det viste seg at jeg var insulin resistent som er en form for type 2. Jeg hadde en ganske så normal insulinproduksjon selv, men kroppen viste ikke hva den skulle gjøre med den. Det var ikke lett det der med å balansere inntak av mat og insulin. Mitt problem var at selv om jeg spiste det samme og brukte like store doser med insulin, kom helt an på dags formen og egenproduksjon.

Noen ganger var den samme dosen for mye og da måtte man få i seg litt mat for å ikke få føling. Noen ganger var det for lite og jeg måtte injisere mer insulin, da er det ikke rart at jeg blåste opp til 96 kg.

Jeg var på et diabetes seminar og fikk høre at om jeg rørte mer på meg og gikk litt ned i vekt kunne det hende at min insulinresistens ville snu seg, fordi jeg produserte normalt med insulin selv. Dessuten hadde en i min nære sirkel begynt å jogge og gikk ned 20 kilo på under 3 mnd.

Det fikk meg til å tenke at dette skulle jeg også klare, men jeg brukte mer enn 3 mnd på denne ferden. Det tok noen år, men belønningen var at jeg skulle få mageplastikk hvis huden ble forferdelig og sommeren 2006 ble jeg operert.

Et godt hjelpemiddel var å logge middagene mine. Rettere sagt begynte jeg å lage ukesmenyer og den første var på 6 uker, Etter hvert ble utfordringen hvor lenge kan vi holde på uten å spise det samme. 

Det lengste på den tiden var 14 uker, men bare det å finne 14 forskjellige supper som barna ville spise var ikke lett.

Blogging om mat ble også en løsning, for det ble for meg en måte å holde en matdagbok. Vel, egentlig begynte det lenge før bloggingen. Noen ganger går jeg gjennom gamle filer på pc og jeg fant noen gamle ukesmenyer fra 2003. Jeg hadde hørt at ukes menyer var tingen og for å spise mest mulig variert satte jeg opp en 6 ukers meny som jeg roterte og den ble til 14 uker, så ned til 8 uker. 

Onsdagene var suppe og pannekake dag og det var vanskelig å lage 14 forskjellige supper barna ville spise:)

Jeg begynte å blogge om mat for snart 4 år siden og ble det en ny rett hver dag i 6 mnd, gjett om noen savnet pizza, taco og burgere:)

De fleste bildene her er hentet fra instagram og tusen takk til alle følgere og venner på instagram og facebook for hyggelige og oppmuntrende ord da jeg postet disse bildene.

Jeg avslutter med to små morsom historier fra da jeg veide 96 kg

Venninne: Hei, jeg så dere jogget i går og dere var så søte som leide hverandre.

Meg: Leide?

Venninne: Ja, dere jogget hånd i hånd.

Meg: Ååå ja. Nei, det var ikke noe søtt med det. Han dro meg opp bakken slik at jeg ikke skulle henge så langt etter.

Jeg sitter i armkroken til mannen(eks) min, vi ser på TV og jeg stapper i meg potetgull.

Så klarer jeg å si,

"Du.., synes du jeg er tjukk?" Kørka, kørka, kørka jeg kunne ha slått megselv med noe hardt i hodet, for jeg innså at dette var bare så dumt å spørre. 

Svaret jeg fikk

"Nei, men du hadde kanskje en mer definert midje før"

Ha ha ha, herlig ikke sant:)